Som dere alle sikkert husker, så er Svartliens nasjonalrett grateng. Til grateng trenger man en ildfast form. Det har vi. Folk rundt oss har det ikke. Vi vet jo å sette pris på mat laget i ildfast form, og vil jo gjerne at våre venner skal få spise slikt med jevne mellomrom. Derfor låner vi den noen ganger ut.
En gang lånte vi den bort. Det som skjedde var at det tok veldig lang tid før vi fikk den tilbake, og da vi skulle ha den var den ikke der vi trodde, men på Snippen. En evighet unna oss. Men Nordlandsbuss sine avgangstider, uten bil, så ble det ikke grateng den dagen.
Senere lånte vi den bort til noen helt andre venner. Igjen kom den aldri tilbake av seg selv. Når vi spurte etter den, ja da påsto disse menneskene at vi hadde fått den tilbake.
Kanskje det tenkte vi, og undersøkte alle skap, men vi fant den ikke. Fremdeles fikk vi til svar at vi hadde fått den for lenge siden, og vi betraktet dette som et mysterium.
Tiden gikk, og vi fant nye løsninger for gratenglaging. Helt til vi denne helga var på fest på, ja nettopp Snippen. Jeg skulle blande meg selv en aldri så liten cuba libre. Jeg skulle røre, og skimtet en gaffel på den andre benkplata på mine venners kjøkken. Hva sto der å lyste mot meg? Vår ildfaste form!!
Om ikke alle på Snippen skulle flytte til andre steder til jul, så hadde vi nok skulle kjøpt en julegave til dem. Og gjett hva det skulle vært?
