Happy houa

"yeees, we have soua"

"you want painappal? Happy houa. sirti sauosan"

Vietnamesisk-engelsk er litt vanskelig aa forstaa. Naar de skal si shower sier de soua, og naar de skal si thirty thousand, sier de sirti sauosan. Men de er ganske artige.

Saa smiler de hele tiden, helst mens de kjorer moped, for det gjor de hele tiden ogsaa. Fikk sitte paa i gaar faktisk. Ble kjort til skredderen da en jakke ble litt til besvaer. To paa en moped sier dere kanskje. Rekken som vi har observert er seks! To-tre smaa, inkludert en baby i armene, og resten voksne. Paa en moped. De kjorer scootere som vi har i Norge. Og det virker ikke aa vaere sperre paa 60 km i timen eller hva det er i Norge. Vroooooooooom sier det overalt.

Med hjertet i halsen satt jeg bakpaa mopeden til en dame! Holdt pusten og plutselig var vi til skredderen. Det var en mann og en dame som befant seg paa kjokkenet sitt som var fullt av klaer og klaesbiter. Rare greier. Overlevde gjorde jeg og jakke fikk jeg.

Svartlien taxi?

Klokka er 1:45. Om natta vel å merke. Telefonen ringer. En lettere skremt Svartlienbeboer ved navn Marianne, som har sett litt for mange skrekkfilmer, har ikke særlig lyst til å forlate rommet sitt og gå hele veien opp for å ta den. I mitt hode vil nemlig denne telefonsamtalen ende med en blodig seanse fordi personen som ringer selvfølgelig allerede befinner seg inne i huset. For de som ikke har fått det med seg er jeg alene hjemme for tiden.

Jeg prøver derfor å overse det hele, men den gir seg ikke. Ringer og ringer. Så slår tanke nummer to ned i meg. Hva om noe har skjedd? Kanskje noen er skadet? Denne tanken får meg til å bevege meg ut av den varme senga, opp den lange trappa og inn i stua, kun for å komme for sent til å ta den. Jeg tar med meg telefonen ned og prøver febrilsk å finne ut hvordan man sjekker tapte anrop på de nye fancy IP-telefonene pappa har gått til anskaffelse av. Til slutt finner jeg det ut og et totalt fremmed mobilnummer viser seg.
Så ringer det igjen. Det samme mobilnummeret vises. Jeg svarer, kun for å finne ut at den meget fulle østlendingen som befinner seg i den andre enden ikke er så opptatt av å snakke med meg, tvert imot er han midt i en ivrig diskusjon med en annen person. Jeg gir opp forsøket på å få kontakt og legger på. Dette gjentar seg noen ganger. Til slutt får jeg kontakt og samtalen tar en interessant vri.

- Hei, jeg skulle hatt en taxi fra NRK (Norsk Rock Kafe=utested på Ørlandet) til basen.
Jeg prøver å forklare han at han har ringt feil. Dette viser seg å ikke være svært enkelt, og på toppen av det hele gjør han et desperat forsøk på å flørte med meg innimellom hikkingen. Meget sjarmerende.
Jeg vil si sånne samtaler fra drita soldater på dimmefest er til besvær, og jeg kjenner jeg har to nye ting å føye på den allerede lange lista over ting jeg liker ved Svartlien:

1. Vi har ikke fasttelefon i Svartlien.
2. Det er ingen i Svartlien som har et telefonnummer som ligner på nummeret til Bodø taxi.

Kongelig besøk

I går kom kongefamilien til Austrått. Jeg stod ivrig og ventet med kamera. Og hva lærte jeg? jo, at timing er svært viktig når man skal ta bilder og at jeg totalt manglet timing i går. Etter å ha ventet i tre kvarter på kongefamilien gikk de superraskt forbi. Så raskt at jeg bare fikk tatt noen få bilder, som selvfølgelig ble dårlige. Mette-Marit måtte jo bare snu ryggen til kameraet. Sånt utgår. Sånt utgår veldig. Og hva skjer med at Sonja vinker sånn at hun dekker for ansiktet sitt? Noen burde sende henne på et vinkekurs, spør du meg.

Jeg vil faktisk si at opplevelsen jeg hadde da jeg fikk se kongefamilien, kan oppsummeres slik: Det bygget seg opp til et klimaks som ikke kom. Så mye venting for ingenting. Kanskje det er slik såvidt sex oppleves som også?
Forresten så dukket ikke Kongen opp på kanonen. Men tenk dere så mye moro norsk presse kunne hatt med bokstavrim hvis han hadde dratt dit?

Hanoi:naa

Mhm, Hanoi, wiiiii!!

It's great. Spiste muligens rotte i dag. Den retten tror jeg muligens ikke kommer pa menyen i Svartlien. Ikke sikkert det var rotte da, men det var mistenkelig rodt. Men drakk en god smoothie like etterpa. Ingen av oss har blitt darlige enda!! braaaaaaaaa d... hehe.

Mange sma mennesker her. Nesten alle kjorer pa moped, det synes de er bra og jeg synes det er litt til besvaer ettersom de tuter og kjorer kjempefort og overalt. Men hvis vi gar i en klynge sakte over gata kan vi krysse nesten overalt uten problem. da ser de hvos vi gar og greier a ikke kjore pa oss, hehe.

Na ma jeg ga med de andre, men kommer sterkere tilbake. piz.

Spilte forresten et spill pa skjermen vi fikk pa flyet som var like artig som Knuts hoppespill. Det hette chase the mammuts eller sant og gikk ut pa a fange noen prikker i en slags labyrint for mammutene kom og tok deg. Pa hvert level ble mammutene raskere og sintere virket det som, og jeg kom pa level fire i lopet av natten.

Elg ikke i midnattssol

Svartliens beboer 2 (riktig Anniken?) har nettopp vært ute på kjøretur. Her i Steinkjer er det ingen midnattssol å glede seg over, men derimot elger. Her er det faktisk elger i hytt og gevær. Jeg ser mer utenfor veien enn på veien når jeg kjører slik at jeg er sikker på at ingen konge av skogen kommer uforutsett opp fra grøfta og inn på veien.

Jeg har liksom vokst opp med elgen som høyre hånd. Hvor enn jeg har snudd meg har elgen vært der. Jegere sitter langs hushjørnene på huset vårt for å gjøre ende på de store dyrene hvert år. Likevel har jeg aldri kommet så nærme en at jeg har kunnet klappe den og kjent litt på pelsen. Det har derimot min bror.

Da Magnus så glad og fornøyd (og også intetanende) kom syklende langs veien for noen år siden, syklet han faktisk rett i siden på en elg. Merkelig nok virker det ikke som om gutten har tatt noen skade av det i ettertid.

Overtrøtt som jeg er kan jeg med hånden på hjertet si meg enig med Anniken; jeg er sikker på at Svartlien fungerer best i flokk. Nesten sånn som elgen.

Beboer i helsefare

Mye kan tyde på at enkelte ministere lider under fraværet av enkelte av de andre, for eksempel helseministeren. Den av Svartliens beboere som befinner seg i Oslo har nemlig blitt kraftig solbrent. Den første antydning til forbrenning inntraff ca tre timer etter landingen på Gardermoen. Da hadde beboeren (det er kanskje liten tvil om at det er meg, altså Anniken det er snakk om, så jeg skal fra nå av slutte å anonymisere meg selv) sittet litt for lenge i solen, uten solkrem selvfølgelig. I tillegg hadde jeg på meg teite klær, så jeg fikk rart skille. Til besvær.

Man skulle kanskje tro at jeg dagen etter hadde lært av dette. Men den gang ei. Da dro jeg ut for å intervjue en kar, ikledd kjole med bar rygg. Resultat: Særs rød rygg.

Men nå har hun vel lært, tenker dere kanskje, og jeg tenker at ja, det burde jeg virkelig ha gjort. Men antakelig vet dere svaret like godt som meg: Nei. Dag 3 har kommet, og jeg ligger i sola ved Nydalsdammen, jeg har smurt meg, men bare med faktor 8, og bare en gang, før jeg gikk ut. Ikke etter at jeg badet, for eksempel. Lurt? Neei. Resultat: Litt rødere enn dagen før.

Dag 4. Graff, Moe og Anniken skal på badetur til Frysja. Alle tenker at de andre har med solkrem. Resultat: En helt rød Moe og en særs rød Anniken og Graff. Nå er vi så røde at det gjør litt vondt å sove om natten.

Dag 5. Rødt har gått mer eller mindre over til brunt. Jeeeii, tenker jeg da, dette er flott.

Dag 9, altså i dag. En del dager har gått, der jeg har forblitt brun fremfor rød. Nå drar mamma og jeg på tur til et fint, hemmelig sted rett ved havet. Vi smører oss med solkrem før vi legger oss ned, men vinden lurer oss til å tro at solen ikke steker ordentlig. Det gjør den. Resultat: Opphovnede røde steder på Anniken. For eksempel bak knærne. Absolutt til besvær.

Moral: Bruk solkrem! (Alternativ moral: Svartlien fungerer best i flokk.)

-------------------------------------------

For øvrig havnet jeg på ny i Cæsar/Virkelighetsklemma forleden dag. For da jeg så fotball-vm på storskjerm på Kontraskjæret dukket plutselig Kenneth opp som konfransier for showet. Og da Graff sa Hei Kenneth sa han hei tilbake. Skremmende.

----------------------------------------

Og sist, men ikke minst, jeg kom over begrepet "Så vidt sex" i en bok jeg leste for noen dager siden. Situasjonen i boken var omtrent so følger:

"-Jeg er gravid, fortalte hun. Igjen, tenkte jeg. Hvordan var det mulig? Vi hadde så vidt hatt sex etter at jeg flyttet opp i skogen. Det kunne ikke være snakk om mer enn to-tre ganger."

Jaja, da tenker jeg vi sier So long fra Oslo. Og god natt.

Kanonprat og Carola

Nå har den ene av Svartlienbeboerne, altså Marianne, arbeidet en hel uke i strekk som guide på det kjære kanontårnet på Austrått Fort. Jeg har med andre ord fortalt de samme vitsene en uke i strekk. Jeg har snakket om granater, karduser, rekylbrønner, fordelingsanlegg, aggregat, vannbasseng og tvillingskipene Gneisnau og Scharnhorst (spør meg hvis det er noe dere lurer på) som en platespiller med hakk i. Og det er kanskje dette som har begynt å bekymre meg en smule. Jeg begynner nemlig å bli alvorlig redd for at jeg er i ferd med å bli en kanon-nerd.

Kanon-nerder er en rase som dukker opp hver sommer og de har selvfølgelig også vært her allerede i år. Da den ene tok bilde av meg inni kanonen og uttalte "Damer i kanontårn. Kan det bli bedre?" må jeg ærlig innrømme at jeg ble litt bekymret for hva han hadde tenkt å bruke bildet til. Hvis noen kommer over et bilde av meg i kanonen på en snuskete internettside håper jeg inderlig at dere sier ifra.

Til tross for at de fleste kanon-nerdene er gutter hjelper dette lite siden de ikke akkurat er de mest attraktive guttene på planeten. Kanontårn er altså ikke et bra sjekkested.
Jeg er med andre ord glad for at jeg snart skal ha en fridag siden det kan se ut til at jeg er i ferd med å gå over til den mørke siden og bli en kanon-nerd. Hvis dette skulle skje, regner jeg med at jeg kommer til å forbli singel svært lenge.

Jeg kan forresten bringe en gladnyhet også. Jeg har nemlig funnet min egen "Carola-vifte" i form av lufteanlegget i bilen jeg freser rundt i for tiden. Den gir akkurat passe mengde motvind og kan selvfølgelig kombineres med Carola i cd-spilleren.

Konstant motvind

Ved observasjon som metode har Svartlien bofellesskap merket at Carola er i vinden. Bokstavelig talt. I motvind faktisk. Vi kan faktisk ikke komme på en eneste gang Carola ikke har hatt vind i trynet. Og vi lurer på hvorfor? Vil huden i ansiktet hennes henge hvis ikke vindmaskinen blåser, eller bare drømmer hun seg tilbake til da hun sang fängad av en stormvind hver gang hun opptrer?

Konstant motvind er tydligvis bra. Carola har hatt det siden 1991. Vi vil også prøve! Send oss en vindmaskin.

Et fantastisk spill...

... har slått ned som et lyn i Svartlien Bofellesskap. Tronds Hoppespill er virkelig et spill av dimensjoner!! Fantastisk artig tidsfordriv. Bare husk at Trond er kompis med Kjetil, og at både Kjetil og Trond liker å hoppe.