Anniken har dratt. Marianne har dratt. Rommene deres er helt tomme. Svartlien er renere enn noen gang. Petter har dratt. Morten snakker mye om søppla han må kjøre på fordi han er den eneste med bil. Jørgen har sagt kanskje tusen ganger idag at han drar imårra. Marthe og Andrea bruker kun det ene badet. En fantastisk tid er så godt som over. Da er det vel på tide med et aldri så lite tilbakeblikk!?
3 kommentarer:
Teksten skulle jo stå først...jaja
Vemod!
Huff, det her hadd itj æ venta.
Etter å ha brukt ett år på å kom over Svartlien, har kjærlighetsforholdet nok en gang blussa opp. Sterkar enn nånsinne. Sterkar enn minnet om min lengsel etter den store kjærligheten som æ va forelska i tre strake år på ungdomsskolen.
Greit at det e trist at to av fire jenta hadd dratt hjem t jul, Marthe og Andrea (god jul forresten). Eller mer riktig; flytta hjem t jul. Men ingenting, æ si INGENTING, slår følelsen av å stå HELT alein i Svartlien på kvelden 22. desember 2005, klokka åtte. Lille, lille julaften. Huset va tomt, Morten og Johan hadd forsvunne for lengst og Ole-Marius dro dagen før t besteforeldran sin. Æ brukt kvelden før og morran t å vask ut av leiligheten og pakk det siste. Dokk vil kanskje si at vasken itj va den beste, men det slår vi en lang strek over no, i de her juletidan. Poenget va, æ va mutters alein i landet Svartlien, med et år med minna som trengt sæ på. Det va itj tilfeldig at vi satt igjen nån ting før vi dro i praksis, sånn at vi kunna kom tebake og hent det, og sånn sett få en ny vår i Svartlien. Det store, store spørsmålet e:
Kæm føre den sterke journalistæraen videre i Svartlien? E itj det på tide å opprett et aksjeselskap med alle som har bodd der, og så gå sammen for å kjøp ut eiern, sånn at vi kan sikre at huset bli leid ut t journaliststudenta for resten av dets eksistens?
I rest my case.
Legg inn en kommentar