Svartliens beboer 2 (riktig Anniken?) har nettopp vært ute på kjøretur. Her i Steinkjer er det ingen midnattssol å glede seg over, men derimot elger. Her er det faktisk elger i hytt og gevær. Jeg ser mer utenfor veien enn på veien når jeg kjører slik at jeg er sikker på at ingen konge av skogen kommer uforutsett opp fra grøfta og inn på veien.
Jeg har liksom vokst opp med elgen som høyre hånd. Hvor enn jeg har snudd meg har elgen vært der. Jegere sitter langs hushjørnene på huset vårt for å gjøre ende på de store dyrene hvert år. Likevel har jeg aldri kommet så nærme en at jeg har kunnet klappe den og kjent litt på pelsen. Det har derimot min bror.
Da Magnus så glad og fornøyd (og også intetanende) kom syklende langs veien for noen år siden, syklet han faktisk rett i siden på en elg. Merkelig nok virker det ikke som om gutten har tatt noen skade av det i ettertid.
Overtrøtt som jeg er kan jeg med hånden på hjertet si meg enig med Anniken; jeg er sikker på at Svartlien fungerer best i flokk. Nesten sånn som elgen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Jeg kommer bare på èn sammenligning til. Det er at jeg tro Svartlien liker midnattssol like godt som elgen! Den boka stiller jeg meg også særs skeptisk til!
Elgen er min beste venn. Den ringer selv på de mest slitne tidene av døgnet.
elging i midnattssol..
Legg inn en kommentar