Svartlien taxi?

Klokka er 1:45. Om natta vel å merke. Telefonen ringer. En lettere skremt Svartlienbeboer ved navn Marianne, som har sett litt for mange skrekkfilmer, har ikke særlig lyst til å forlate rommet sitt og gå hele veien opp for å ta den. I mitt hode vil nemlig denne telefonsamtalen ende med en blodig seanse fordi personen som ringer selvfølgelig allerede befinner seg inne i huset. For de som ikke har fått det med seg er jeg alene hjemme for tiden.

Jeg prøver derfor å overse det hele, men den gir seg ikke. Ringer og ringer. Så slår tanke nummer to ned i meg. Hva om noe har skjedd? Kanskje noen er skadet? Denne tanken får meg til å bevege meg ut av den varme senga, opp den lange trappa og inn i stua, kun for å komme for sent til å ta den. Jeg tar med meg telefonen ned og prøver febrilsk å finne ut hvordan man sjekker tapte anrop på de nye fancy IP-telefonene pappa har gått til anskaffelse av. Til slutt finner jeg det ut og et totalt fremmed mobilnummer viser seg.
Så ringer det igjen. Det samme mobilnummeret vises. Jeg svarer, kun for å finne ut at den meget fulle østlendingen som befinner seg i den andre enden ikke er så opptatt av å snakke med meg, tvert imot er han midt i en ivrig diskusjon med en annen person. Jeg gir opp forsøket på å få kontakt og legger på. Dette gjentar seg noen ganger. Til slutt får jeg kontakt og samtalen tar en interessant vri.

- Hei, jeg skulle hatt en taxi fra NRK (Norsk Rock Kafe=utested på Ørlandet) til basen.
Jeg prøver å forklare han at han har ringt feil. Dette viser seg å ikke være svært enkelt, og på toppen av det hele gjør han et desperat forsøk på å flørte med meg innimellom hikkingen. Meget sjarmerende.
Jeg vil si sånne samtaler fra drita soldater på dimmefest er til besvær, og jeg kjenner jeg har to nye ting å føye på den allerede lange lista over ting jeg liker ved Svartlien:

1. Vi har ikke fasttelefon i Svartlien.
2. Det er ingen i Svartlien som har et telefonnummer som ligner på nummeret til Bodø taxi.